Sjå føre dæg at du går i enn ørken, dæ æ sand – sand – å bara sand å sjå….  Varmt æ dæ, du svette så enn elg.  Du æ tyste, du æ svolten.  Du he våre i ørkenen så lenge at klænå dine bære præg av dæ, fodle i sand å heilt udsletne.  Den ”kjolen” du tog på når du begynte å gå æ heilt fillite i endane, å skonå du enn gång hadde he forsvonne.  Du konne sååååå tenka dæg å få litt hjelp, et heilkopter hadde ikkje våre feil.  I dæ minsta så konne du fått ringt nogen, men mobilen æ dæ kje dekning på.   Så ser du enn oase, en plass mæ vatn, ei palma, enn kamel så kan bæra dæg viare, enn plass kor du kan kvila litt i skyggen.  Men krise!!!  Dæ va bara enn loftspeiling.

Ørkenen æ et belede på live, av å te så æ live så enn ørken.  Follt i sand, tongt å gå, varmt, slidsomt å bara stress.  Me varte heilt udkjørte, svoltne, tysste me lengte itte noge.  Me savne jedna enn plass å få slappa av, bara få ikkje måtta je noge sjøl.  Kun kosa okke.  Å mest av alt så sakne me jedna at nogen ser okke. Ser at me æ sletne, at me he dæ tongt.

Dæ æ enn så ser, dæ æ enn så vett koss me he dæ.  Dæ æ enn så he våre der.  Å dæ æ enn så kan je okke kvila å mad.  Å dæ utruliga oppe i dæ heila æ at dettan æ same mannen.  Dæ æ Jesus. 

Matt 11;28 ” Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile!”

Joh 6;35 ” Eg er livsens brød. Den som kjem til meg, skal ikkje svelta, og den som trur på meg, skal aldri tyrsta.”

Å vær kristen vil ikkje sei at live aldrigt æ tongt å gå, men me he enn plass å få kåma te å fortella koss live egentlig æ.  Enn så vett koss dæ æ å leva. 

Jesus!

Du vett koss live æ.

Du vett kor tungt dæ kan vær å leva.

Du vett kor lett dæ kan vær å leva.

Æg ber dæg om at du ska vær mæ.

Både i di tonge å i di lette dagene.

Takk for alt du he jort for mæg.

Amen!

(Andakten er skreven av Turid Boganes)