Det er søndag formiddag. Gudstjenesten i en av kirkene i Jinka nærmer seg slutten. Det er konferanse, så mange hundre mennesker er samlet. Tiden for kollekt har kommet. I dag skal alle komme frem og gi sin gave fremme ved podiet. Det er nemlig en spesiell anledning. Det skal bygges et tilbygg til kirka.
En etter en kommer folket frem. Noen har penger å gi. De graver dypt i lommene sine. Mange har ikke penger. I stedet tar de av seg jakka si eller sjalet sitt og gir det. Flere tar av gullringer og øredobber og legger i haugen som vokser og vokser. Møtelederen står fremme og tar imot lapper. På lappene står det løfter som for eksempel: ”Når jeg kommer tilbake etter lunsj vil jeg ta med 100 birr (75 kroner) og gi.” En mann kommer frem og sier: ”Jeg har gitt tidligere, men jeg fikk ikke ro. Jeg vil gi neste månedslønn til kirkebygget.”
Jeg sitter på min plass og kjenner at jeg blir mer og mer ydmyk. Hva er de få pengene jeg gav i forhold til studenten som gav 20 birr? Jeg er som en millionær å regne i forhold til folket som er i kirka denne formiddagen. Tankene mine går til en historie i bibelen. Jesus sitter i tempelet og ser at rike mennesker kommer og legger penger i tempelkisten. Så kommer det en fattig enke. Hun tar frem to skjerver (en øre) og legger i kisten. Dette er for ingenting å regne i forhold til summene de rike menneskene har lagt i kisten. Men Jesus teller ikke kroner. Han ser lenger enn det. Han ser hele denne enkens situasjon og sier så til disiplene sine: ”Denne fattige enken har gitt mer enn alle. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom – alt det hun hadde å leve for.” (Lukas 21, 3-4)
Jeg kjenner at jeg blir utfordret av det jeg opplever. Min vestlig pregede tankegang sier meg at jeg må sørge for sikkerhet – spare penger i tilfelle det kommer krisetider. Jeg kan kanskje gi en hundrelapp eller to i kollekt nå og da. Men det er ikke verdt å gi alt jeg har i lommeboka, i tilfelle...
Menneskene i kirka denne søndagen kunne definitivt ha bruk for sikkerhet. Mange av dem vet kanskje ikke en gang om de har noe å spise neste dag. Likevel gir de alt de har. Hvorfor gjør de det? Det er fordi kjærligheten og tilliten til Gud er så mye større enn alle bekymringer for morgendagen. De har viet sine liv fullstendig til Gud. De vet at alt de har, det har de fått fra Gud. Og så gir de alt tilbake til Gud. De tenker først og fremst på Guds rike, slik som Jesus selv formante oss å gjøre:
”Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? Eller: Hva skal vi drikke? Eller: Hva skal vi kle oss med? (...) deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg.” Matt 6,32-33
I dag kan jeg ikke annet å sende utfordringen til deg: Hvem er det du ligner på? De rike menneskene i tempelet, eller den fattige enken? Husk at Jesus teller ikke bare antall kroner som du gir. Han er mer opptatt av det som du holder tilbake. Derfor kan en øre være langt mer verdt enn mange hundre kroner.

La oss be om at Gud får prege oss så mye at vi blir som enken og som folket i Jinka kirke denne søndagen.